Når medfølelse møter homofobi

Da jeg begynte å undervise i ungdomsskolen for tre år siden, gjorde jeg det til et poeng å være ute. Jeg har vært gjennom kaoset og kampen med å finne ut av min bifile identitet og være trygg på det. Dessuten visste jeg at det ville være studenter som ville ha fordel av å se en ut LHBTQ+ voksen i deres personlige liv.

De to første årene så jeg for meg å møte homofobe studenter og fakultet, men var stort sett heldig. Enhver angst rundt min queerness ble knapt merkbar. Da åpnet verden etter at Covid Lockdown åpnet seg.

Studentene mine hadde åpenbare effekter fra halvannet år av virtuell læring, mest tydeligvis i oppførselen sin. Etter hvert som året gikk, begynte noen få å skille seg ut-inkludert to barn, jeg skal kallenavn Dave og Paul.

Jeg la merke til at da jeg hadde forbindelser med queer -studenter, prøvde Dave og Paul å provosere meg med homofobe spørsmål og kommentarer. Dette var på toppen av både typiske og atypiske atferdsproblemer som ledet meg til det faktum at Dave og Paul gikk gjennom ting utenfor skolen.

Til tross for deres oppførsel og synspunkter, valgte jeg medfølelse.

Jeg oppmuntret deres gode oppførsel og belønnet dem for deres innsats. Over tid vokste motivasjonen i klassen min, og jeg kom til poenget med å ha noe av et godt forhold til hver av dem. Av disse grunnene var jeg ikke bekymret for hvordan de ville reagere på Pride Month. 

Mot slutten av mai fikk jeg klassen til å begynne et presentasjonsprosjekt. Nesten umiddelbart etter at studentene begynte å jobbe med lysbildene, hørte jeg Dave og Paul gå frem og tilbake om et åpenbart trolling -prosjekt. Min første tanke var at de sannsynligvis inneholdt vitser på ungdomsskolen som jeg kanskje må ringe hjem om. Jeg måtte omdirigere oppførselen deres nylig litt mer, men ingenting hadde vært spesielt alvorlig.

Et døgn senere la jeg merke til at samtalen mellom Dave og Paul ble litt for forstyrrende. De var tydeligvis ikke fokusert og forstyrret andre studenter. Så jeg gikk bort til Dave og ba ham overlate den utstedte datamaskinen sin. 

Jeg gikk til skrivebordet mitt og åpnet lysbildene. De første par var det jeg hadde forventet. Jeg hadde spøkte i klassen om at Sailor Moon var den beste anime -serien, og debatterte lekent med forskjellige studenter, inkludert Dave og Paul. 

Lysbildene deres skilte showet og brukte nedsettende språk for å beskrive Sailor Moon -fans. Jeg var i ferd med å rulle øynene og gå videre med en telefonsamtale til jeg så spesiell slur: fag.

Jeg ble sint, men fortsatte å gå slik at jeg kunne gi en full rapport. Da så jeg navnet mitt.

Lysbildene hadde bilder av meg tatt i klassen. Skrevet over bildene var fornærmelser om kroppen min, kalte meg en b ** ch, og til slutt, kalte meg som fryktet, gjennomstikkende ord.

En dyp, altoppslukende smerte slo seg ned i kroppen min. Jeg fikk guttene tatt ut av rommet mitt umiddelbart og hadde heldigvis allerede tatt ettermiddagen, så jeg dro hjem. 

Jeg lærte at Dave og Paul ville være tilbake på rommet mitt dagen etter og smertene mine doblet ned sinne som jeg ikke kunne se en vei ut av. Jeg tok neste morgen av. Jeg nektet å gå inn med dette ferske traumet og oppføre meg som om jeg bare kunne lære disse studentene igjen.

Etter hvert kunne jeg få Paul til å holde meg utenfor klasserommet mitt resten av uken og så bare Dave sparsomt. Jeg snakket med Dave, og han hevdet å ha skrevet lysbildene ut av sinne. Jeg lurte på om jeg hadde redusert et barn som ønsket og trengte oppmerksomhet. Jeg tilgir ikke lysbildene i hodet mitt, men jeg lurte på om dette hadde skjedd hvis jeg hadde hatt mer tid til å forstå hva Dave trengte. 

Så kom Paul tilbake. Jeg spurte ham om han forsto hvorfor han trengte å be om unnskyldning. Jeg spurte ham om han forsto konsekvensene av handlingene sine. Jeg spurte ham om han brydde seg om hva som skjedde med ham. Til det siste spørsmålet var han stille, som om han er usikker på. Igjen følte jeg medfølelse. 

Det var til han begynte å forstyrre klassen igjen. Jeg skrev en lunsjforvaring og gruet meg til å måtte tilbringe tid alene med ham. 

Neste morgen fortalte jeg ham at han ville tilbringe lunsj med meg, og han var… lettet. Han fortalte Dave og Dave spurte om han også kunne spise lunsjforhold med meg den dagen. jeg var forvirret. Hadde de ikke bare kalt meg alt annet enn en rasemessig slur? 

Jeg behandlet fremdeles deres hatefulle ytring på meg, Og de ønsket å bruke 30 uavbrutt, en-til-en gang med meg. Gleden ved å føle at jeg kan være studentens trygge rom kolliderte med smertene mine. Jeg var veldig skeptisk til motivasjonene deres, men også fascinert av reaksjonene deres. Hva skjedde?

Klokka 12 kom Paul for hans varetektsfengsling, og jeg var klar med en svamp for å få ham til å rense pultene. Han nevnte hvor dårlig lunsjmat var, og i stedet startet vi en vennlig samtale. Jeg tok sjansen til å spørre noe som hadde plaget meg hele året, men spesielt siden juni hadde nettopp startet.

Hva var besettelsen av å være homofil? Jeg hadde hørt ham nevne å prøve å ikke "gjøre noe homofil" under stolthet. Han forklarte rolig at det var på grunn av hans religion, at han trodde å være homofil ville få ham sendt til helvete. 

Jeg svarte at jeg aldri ville ønske å redusere troen hans, men at han ikke trengte å være respektløs mot andre mennesker. Hvis han ikke var homofil, ville han ikke "bli homofil. Ingen hånet hans homofobe tro, så det var ingen grunn til at han måtte spotte noens identitet. Han nikket og var enig, og det var det.

Vi var stille for en takt, og så spurte han om Minecraft. Han inviterte meg til slutt inn i spillet sitt slik at han kunne lære meg å spille. Hvordan hadde jeg gått fra å håpe at dette barnet skulle komme seg ut av rommet mitt igjen for å prøve å spille Minecraft sammen? 

Av alle tingene jeg hadde sett for meg da jeg bestemte meg for å være ute som lærer, var tilgivelse ikke en. Jeg kan ikke si at jeg tilgir disse studentene. Men jeg har sett dem på høydepunktet deres og på lavt nivå. Jeg har elsket dem, og jeg har hatet dem. Til syvende og sist må jeg fortsatt lære dem.

Det jeg kan si, er at jeg, Dave og Paul alle trenger mer. Mer tid til å helbrede, å forstå hverandre. Mens jeg er lærer, er jeg også et menneske som ikke bare kan glemme målrettede angrep på en del av identiteten min som jeg måtte kjempe for. De er derimot barn som fremdeles finner ut hvem de er. Dessverre var tiden vi trengte å se hverandre sjelden og kommer raskt til slutt. 

Jeg håper det beste fra våre tider sammen til slutt vinner over det dårlige. Jeg håper at de leges mens jeg prøver å.

Hvis du søker støtte for problemer med å komme ut, forhold, mobbing, selvskading og mer, kontakt LHBT National Hotline på 1-888-843-4564 for en-til-en jevnaldrende støtte.

For flere ressurser for mental helse, se vår nasjonale hjelpedatabase.